Av med skoa ...

         



Her er litt fra min tur rundt i dag, mye vakkert å se. Det er så annerledes enn hos oss. Alle statuene smiler, de virker så hyggelige, ikke som i kristendommen hvor det eneste man fokuserer på er synd og tilgivelse. Følte meg veldig rolig der jeg tuslet rundt uten sko i de store templene og plassene. Var to steder, men var mye av det samme. Begge hadde sikkert en spesiell historie, men jeg orka ikke høre på alt sånt, så gikk bare rundt å kikka jeg.

Men jeg har regna litt da, for det viser seg at jeg har blitt veldig gjerrig. På tre tuck-tuck-turer, to templer og mat, og det var så og si dagen min frem til kl 7, brukte jeg hele 77 ,-. Jepp, under 80 kroner altså! Jeg tar meg selv i å prute, og når jeg regner på det etterpå, så er det somregel snakk om 5-20 ,-. Jeg dro en tur på et natt marked i dag også, og fant ut at jeg hadde tatt med meg pinelig lite penger. Jeg ble snurt når de ville ha 200 ath, men når man regner på det, så er det 40 ,-. Så jeg må lære meg litt hva som er greit å ikke, men når man har kjøpt frokost for 3 dager for under 20 kroningen, så blir ting fort dyrt altså! Unskyld, jeg mener "dyrt".

- Kaja

Velkommen!

Har bare slengt inn noen bilder fra hvor jeg bor! Et veldig koselig lite sted, midt i Bangkok! Jeg har eget rom her, men det er ikke så veldig mange å snakke med uansett. Er endel eldre mennesker, og ikke ungdommer, så har ikke blitt noe særlig kjent med noen enda. Men det gjør egentlig ikke noe, jeg må komme inn i døgnrytmen og alt, dessuten er det så mye å se her, og føler meg ikke alene, for å si det sånn. Så da har dere sett at jeg ikke bor på gata. Nå skal jeg ut å se på tempel, og kanskje en tur ned til elven.

- Kaja

Bli med til Bangkok

Da har jeg endelig fått sett litt av byen! Jeg har vandret rundt i hele dag, jeg føler at jeg får med meg mye ved å bare gå, selv om det fører til såre føtter. I dag har jeg tatt turen til Lumpini park, og videre nedover mot det som går for "down town". Jeg sleit litt med å finne mat i går, var bare traller i gaten, traller som aldri hadde hørt om mattilsynet... Men her fant jeg McDonals, Burger King, Subway, Starbucks, you name it. Så da kommer jeg i alle fall ikke til å sulte, selv om jeg helst spiser thai-mat. Før jeg satt meg på en tuck-tuck hjem, så vandret jeg rundt på Patpong Nigth Market. Mye rart å se, mye ekte fake og mye liv! Og det er jo en selvfølge at jeg hadde med kamera! Og siden jeg har tatt føttene fatt, så har jeg hatt mye tid til å da bilder!

  

 En grønn og fin park! Veldig koselig, mange familier som var ute på tur, matet store, rare fisker i vannet, men de fikk jeg ikke noe bra bilde av. Men det jeg fikk et bra bilde av, var disse:

 

  

  

I stede for ender, så har man øgler i Thailand... Det er i alle fall det jeg ville kalt dem. Disse her er litt over en meter lange, og vandrer fritt rundt i parken. De er også mindre, trampet nesten på et par små som jeg ikke så mens jeg vandret rundt. Var litt sjokket når jeg så en, og tenkte, "jøss, skal den være her?" Og ja, det skulle den, sammen med ganske mange andre... Kan tenke du er glad du er hjemme i snøstormen nå, eller hva mimmi?

 

Har lekt litt stalker også, har jo telelinse, så må jo bruke den! Syntes det ble noen fine bilder, det er så mange med personlighet her, selv om de kuleste ikke er fanget på bilder.

Og når da natten faller på, så er det bare mer å se! Dette er de kuleste bildene, det til høyre er fra tuck-tuck-turen! Jeg bare sier det, har du sjangsen, hopp på! Litt skummelt til tider gjennom Bangkoks gater, men ville ikke vært uten. Jeg vet noen lurer på hvordan det er der jeg bor, men nå tror jeg ikke nettet eller sida tåler mer, så det får vente til i morgen... Dette er kulere;)

Så er det rart jeg er glad i dette stedet? Allerede, jeg har vært her i halvannet døgn! En ting er i alle fall sikkert, det har vært en knall start på turen her i Bangkok, så da får vi bare håpe de neste dagene blir like bra!

- Kaja

..og pust ut!

Da var sekken min her! Takk, og TAKK for det! I de trøtte morgentimene i dag lå jeg å tenkte på hva jeg skulle gjøre om den ikke kom... Hvor mye penger den og innholdet var verdt. Unner ingen å måtte gå gjennom de tankene, så jeg er veldig glad, lettet, takknemlig, overlykkelig over at den er her nå. Mens jeg har jobbet for å få den tilbake, har det vært mye spørsmål om hvordan den ser ut, og jeg har oppdaget at jeg ikke vet så veldig mye om den.. Farge, joda, men det er mange sekker som er blå og sorte. Så jeg skal gjøre noen drastiske tiltak, for å gjøre sekken min gjennkjennbar til fremtiden!

Men aller først; DUSJ! Dusjet når jeg kom frem i går, men er ikke like digg når man må inn i de samme klærne som man har flydd 14 timer i. Deretter skal jeg ta med meg kamera og fange alle Bangkoks fantastiske, gamle, nye, slitne, forferdelige, nydelige, frodige, ekle og pulserende steder! Så bilder kommer i kveld en gang, så da skal dere få se hvor jeg bor og alt jeg måtte møte i dag! Gleder meg, nå skal jeg virkelig nyte byen, og ikke tenke på sekken min, for nå er den her! Takk igjen for det... Jeg er blitt veldig glad i sekken min på de siste 18 timene.

- Kaja

Thai-land-land!

Sitter på flyet til Moskva, vi er litt forsiknet, så stresser litt med tiden, har bare 1 1/2 time på bytte, og det er nå veldig forminsket. Men prøver å tenke på at det får ikke jeg gjort noe med her og nå, jeg er med på første flyet, og det er nok i første omgang... Vi lander kl 19.00 har jeg funnet ut. Det er da boardinga mi starter, men har 40 min, og det er i samme terminal, så tror det går bra. Det bare må gå bra! Alle drikker tomatjuice her, lukter dritt. Hvem drikker det a? Russere ... Rakk det andre flyet også, det er jo ikke dårlig. Løp litt, men det var ikke veldig nødvendig. For om jeg var skeptisk til Russere før, så er det en underdrivelse nå. Har du noen gang kommet til en tom flyplass? Det har jeg! I Moskva var det ingen til å ta oss gjennom bipe-greia. Jeg var ikke den eneste som sa: Thats a first. Uansett, kom meg fram til slutt. Nå sitter jeg ved siden av far-og-sønn-russere som ikke kan et ord engelsk, men hele tiden filmer månen gjennom mitt vindu. Jaja, nå slapper jeg av litt, skal prøve å sove, kanskje se en film. (håper de har fått med sekken) ...  Mer tomatjuice!? ... Hater papirer og skjema... Jeg kommer til Thailand sammen med solen og morgenen, og mens jeg sitter her så er jeg veldig rolig. Jeg har god tid, jeg skal oppleve. Jeg vil ikke stresse, for det ordner seg. Hva ordner seg? Ingenting er jo egentlig galt...

Et lite utdrag fra dagboken min gjennom noen timer med spenning, soving, panikk og forventing. Men jeg var veldig klar på at dette går bra, ingenting er galt. Det jeg var mest redd for var papirene, men det var jo klappet og klart. Og når jeg da står der, på flyplassen i Bangkok, kjempe fornøyd med meg sev for å ha kommet så langt, så viser det seg at sekken min ikke er like langt. Den er fortsatt i Moskva... Mitt verste mareritt; helt alene i et nytt og fremmed land, uten noen av tingene mine. Perfekt...

Men til tross for denne nedturen, så klarer jeg ikke å deppe. For uansett hvor jeg ser, så smiler noen tilbake. Uansett hvem jeg spør, så får jeg et tydelig og bra svar. Jeg får hjelp med sekken, ei dame skal få den på neste fly, men den kommer nok ikke til meg før i morgen. Hun forklarer hvor jeg kan gå for å få penger tilbake av flyselskapet, og til og med der møter jeg smil som hadde gått rundt hode om ikke ørene var i veien! Så jeg klarer ikke deppe, for det hjelper ingen ting. Kanskje det er alle som vil hjelpe, kanskje er jeg så trøtt at jeg bare ler, jeg vet ikke. Men noe som en tapt sekk, det skjer hele tiden, og det skal mye til for at den ikke finnes.  Begge flyene mine var forsinket, og når det var så vidt jeg rakk flyet, så skjønner jeg at kanskje ikke sekken min fant veien.

Så med langbukse og varm genser setter jeg meg på en buss med alt jeg har i en liten reiseveske. Jeg har pass, billetter og penger, så klarer meg vel en dag uten sekken. Dessuten er jeg så trøtt at jeg tror jeg stuper, uten egentlig å merke det. Så jeg har fått meg et par timer på øyet, her jeg ligger på Hostellet mitt. Fantastisk koselig sted! Gjett hva jeg møtte a!? Mer smil! Kommer fra triste Norge og Nederland, til dette! Tenk om alle kunne spredd sånn glede! Men siden jeg skal prøve å komme inn i døgn rytmen her, så skal jeg ikke sove før kvelden kommer nå.. Jeg får ta på meg buksen og tusle ut etter noe mat og vann.

Så glad, men trøtt, kommer jeg endelig til Thailand, uten sekk. Men, men.. Hvis det er det verste jeg kommer til å møte, så blir dette en fantastisk tur! Og vis alle menneskene er som disse, ja da kommer jeg aldri hjem igjen! (det var en spøk, mamma!)

- Kaja

Videre...

Klokken er rundt halv 9. På TV'n ruller nederlanske "Robinson Ekspedisjonen". Jeg skjønner ikke en dritt, men det gjør ikke egentlig noe. Klokken 9 skal jeg Skype med mamma, pappa og de andre som kanskje er hjemme. Det er siste kvelden jeg er i Nederland, siste kvelden i Amsterdam. Det har vært koselig her, jeg har møtt to gamle venner, resten har ikke hatt mulighet. Det er litt synd, men sånn er livet. Det eneste jeg tenker på nå er at det skal bli deilig å komme videre.

Det høres slemt eller rart ut, men når jeg kommer til Bangkok, så er det bare meg selv jeg trenger å ta hensyn til, og det blir veldig deilig. Det er beroligende, fordi at hvis bussen er for sein, eller jeg går på feil, så går det bare ut over meg selv. Og jeg har 5 måneder med tolmodighet foran meg, så for meg gjør det ikke noe. Jeg har på ingen måte dårlig tid. Men når jeg nå har vært med andre venner i 5 dager, så går jeg å bekymrer meg for om de har det gøy, om jeg er i veien, om de heller ville gjort andre ting. Fordi for dem er det bare en annen dag hjemme, eller en annen tur. Men for meg, så er dette noe annet. Jeg trenger ikke ha noe å gjøre hele tiden, jeg kan bare gå rundt å se, lukte, føle. Oppleve! Og det er noe jeg er innstilt på, men det må gjøres alene. Uansett hvor glad jeg er for at jeg har hatt venner rundt meg disse dagene, så skal det bli deilig å begynne. For det er dette som er starten for meg. Jeg har bare brukt 5 dager på å si hade, og nå skal jeg videre. Og det blir deilig!

Så da er det bare å tusle til sengs snart. En ny dag i morgen, med mange nye møter og opplevesler. Thailand neste!

- Kaja

PS: Nettopp snakket med mamma, pappa, Anders og Ronja, veldig koselig. Hørte litt fra Solan og Tinka nede i gangen også, nesten som å være hjemme igjen.

Amsterdam

Vi har vel egentlig funnet ut at vi skulle bodd i Amsterdam, og ikke Rotterdam. Rotterdam er en koselig by, det er ikke det, men det er ingen turistby. Altså, ikke alt for mye å finne på. Jeg skal jo bo i Amsterdam et par dager etter Mina har dratt, men for at Mina også fikk se byen, så dro vi inn med tog i dag. Også her ble det mye tusling rundt i gatene, som dere ser over, så ble det en del spesielle møter... (for de som ikke skjønte det, det finnes Madame Tussauds i Amsterdam) Vi tok også en tur innom det kjente Red Light District, noe som satte visse spor. Det skal sies at vi bare gikk gjennom gaten rundt 5 tiden, men vinduene begynte å bli fylt opp allerede da, for å si det på en pen måte. Og til sist, for å drepe all tvil; ingen Coffee Shops på oss!

Uansett, Amsterdam, Rottedam... Jeg er i alle fall glad for at jeg har fått møtt en gammel venn her, og veldig glad for at vi har fått bo her. Det er sånn med Mina og meg, at vi klarer å kose oss selv om ting kanskje kunne vært enklere. For min det har det vært greit å måtte finne frem i et fremmed land alene, en liten smakebit. De fleste her kan engelsk, men det er ikke veldig mye av informasjonen som er oversatt. Da tenker jeg: Herregud, dette er bare Nederland! Hvordan vil det bli i Asia da? Men jeg satser på at jeg overlever det også. Det har vært en rolig og fin start, og nå kryper vi nok snart til sengs, ein blir sliten av å vandre rundt heile dagen!

I morgen er det takk og farvell til min kjæreste Mini, og hallo ukjente, store verden. Vel ikke helt enda, har fortsatt noen venninner jeg skal treffe her i Nederland, så ennå litt sikker grunn. Men jeg føler egentlig ikke at jeg virkelig har startet før på fredag, når jeg setter kursen mot Bangkok, da helt alene. Så det er en spent følelse i magen enda, selv om den blir litt dempet av nye steder og mennesker.

- Kaja

Rotterdam

Keijei og Mina har landet! Etter en kort flytur, litt lang togreise og en taxi-tur var vi fremme hos venninnen min, som har latt oss bo hos henne. Hun tok madrassen på gulvet, mens vil fikk manstersenga! Diggetidiggdigg!

Joda, så vi har tuslet litt rundt i dag, en lang gåtur på tom mage, men vi fant da noe mat til slutt, etter et par nesten-ulykker med syklister.. De tror de eier veiene her nede også! Ikke noe stort å fortelle, vi lever, men det hadde jeg håpet på uansett. Nå er det snart handling og middag her "hjemme", så det blir bra.

Jeg vet det er noen som har hatt litt problemer med å kommentere, så lager en liten "reiseguide".
- Skirv din kommentar
- Velg "anonym" eller "Navn/nettadresse" (sistnevnte trenger bare navn)
- Trykk "legg inn kommentar"
- Så må man gjenta de bokstavene/tallene som står i ruten, for at man ikke blir tatt for å være et virus... (?)
- Så publiserer du.

Det er bare til å prøve. Man kan også bruke sin gmail, men da må man logge inn (det kommer opp om man velger gmail). Prøv og feil, jeg syntes det er kjempe gøy å få kommentarer! Lover mer bilder, men er ingen motiver som har skilt seg veldig ut, om man ser bort fra Mina, men hun har dere vel sett før... Håper på masse kommentarer!

- Kaja

Goodbye on the bathroom, you old chocolate!

Da er dagen her... I dag drar jeg. Her hjemme forberedes frokosten, søster kommer på besøk, så det blir koselig. Rundt kl 2 er det avgang. Sekken er pakket, reiseveske er klar, jeg er nydusjet. Da er det bare klokken som må tikke seg frem til 14.00.

Nå har jeg sittet her å skrevet i nesten tre måneder. Skrevet om alt og ingenting, uten egentlig å ha noe å skrive om... Og nå som dagen er her, nå som jeg skal reise, nå som jeg virkelig har en mulighet til å skrive... Så vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg har ikke noe mer å si nå, for det jeg har å si, har jeg sagt; jeg reiser i dag. Jeg vet ikke om jeg skjønner det helt. Jeg har sovet veldig godt, ikke noe problem med å sovne. Ingen panikk når jeg våkner, sekken pakkes i ro og mak... Eller så har jeg nettopp det: skjønt det. Jeg kan ikke forberede meg noe mer, jeg kan ikke si noe mer, det nytter ikke å ligge våken, for jeg er klar. Nå er jeg klar, og det eneste som gjenstår er å reise. Og det skal jeg. Og jeg gleder meg!

Uansett hvor lang en reise er, den starter alltid med det første skritt...

- Kaja

Skype

Ja, da har jeg også skaffet meg Skype. Skal jo skravle litt med mor og far mens jeg er på tur, og andre om det er noen som vil! Meg og pappa har sitti her hjemme nå og prøvd litt. Som pappa sier, litt skeptisk:
"Ja, det der må vi prøve ut litt ordentlig før du drar altså". Han ble veldig positivt overrasket da, når vi satt i hver vår etasje, skravla og skreiv litt. Så da har vi "prøvd det ut".

Jeg har virkelig begynt å si hade også nå. Har vært en siste tur hos mimmi og far som drar lørdag morgen, så nå nærmer det seg virkelig. Men det er litt gøy også, høre hvor moro de syntes det er, og at det er innom bloggen å leser også! Så det er gøy at også de kan følge med, for jeg syntes det er veldig moro når folk følger med på det jeg gjør. Så da er det bare å begynne med farvel. I morgen er det besta og farfar som står for tur, mens tante og onkel får et besøk på lørdag. Det blir mye tid med venner denne helgen også, har samlet troppene til Harry Potter i morgen, så det blir veldig bra. Må jo få med meg den før jeg drar!

Så det blir mye "hade bra" og klemming, men det er vel litt av greia, er det ikke?

Med på tur

En enslig person går fort gjennom de tomme gangene og bort til rulletrappen. Hun titter bort på plakatene og bordet på andre siden av rommet, før hun forsvinner ned i første. Bak bordet, inne i en nedlagt butikk sitter to jenter. De har gitt opp håpet om at noen skal komme bort, senteret er blåst for folk. De to er informasjonssenteret for MGP Skien på Arkaden "Storsenter". Tristere blir det nesten ikke.

"Kaja, jeg kjeder meg" sier Mina, for ente gang. På vegge ruller MGP-sendigen fra året før. "She's a fairytaaaale, ohh yeahh!" Om de ikke var lei av Rybak før denne torsdagen, så er de det i alle fall etterpå. "Gå deg en tur da, jeg kan sitte her litt jeg" sier Kaja. "Det er ikke som om vi har veldig mye å gjøre. Du kan kjøpe en gave til meg!"

Mina tusler lykkelig ut, noe å fordrive tiden med. Mens et par fjortiser løper forbi uten et blikk på plakatene, blir Kaja sittende å små-synge.. "I don't caaaare if I lose my miiind..."

Etter noen minutter kommer Mina tuslende tilbake, veldig mye blidere enn når hun forsvant. Kaja er ikke for interessert, hun teller hull i taket. "Versågod!" Smilet går nesten rundt hodet. I håndet holder Mina en 3 cm stor klump med gavepapir rundt. Det viste seg å være en nøkkelring med en rosa, hjerteformet kule-tidsfordiv-labyrint-sak. Du kan tro noen følte seg dum når hun spurte om dama på Nille kunne pakke den inn...

Det er et av mine beste minner med Mina. Det er mange av dem, men dette får meg alltid til å le så jeg griner. Det er meg og Mina, mest Mina, i et nøtteskall. Uansett, jeg har brukt denne nøkkelringen på bilnøkklene mine det siste året, men der er de ikke lenger. De er nå festet på kortleseren jeg skal ha med meg på tur, så jeg kan sjekke nettbanken. Den er med, bare på grunn av det minnet jeg får når jeg ser den.

Og det tror jeg er viktig. Pass, visum og flybilletter, det er ting som gjør at jeg kommer meg til stedene jeg skal besøke. Men noen ting gjør at jeg klarer å nyte det å være på disse stedene. Noen ting er til for å gjøre deg glad, så man kan komme gjennom de tunge stundene. Og jeg har sikret meg noen av disse tingene de siste dagene. Jeg har tatt med meg et kort jeg fikk av familien, noen bursdagskort og endel morsomme sitater. De er limt inn i dagboken så jeg kan få meg en liten latter når det trengs, en regnværsdag. Så mamma, Siri, Mina, Ida og resten, dere er alle med på tur!

Og dere, vet dere hva? Nå gleder jeg meg! Er søndagen her snart!?

- Kaja

7, tallet er 7

7 dager
7 netter
7 ganger man ikke får sove
7 morgener hvor man våkner av en kribling i magen
7 frokoster uten matlyst
7 dager med råd
7 døgn med fantastiske forventniger

Jeg kan ikke helt tro det. Nå har jeg snakket så lenge om denne turen, og nå er den kun 7 dager unna. Forventinger, ønsker og redsel fyker om hverandre. Det er en gang i hele mitt liv jeg kan huske at jeg hadde vanskelig for å sovne på grunn av nærver, det var natten før Miami. Det samme begynner å skje nå, men jeg ser på det som en sunn nervøsitet. Matlysten min har forsvunnet litt, og det er nesten det største tegnet på at noe begynner å skje. Her om dagen våkenet jeg av at jeg blødde neseblod, noe jeg aldri har gjort før. Liker å tro at det er nervene, for vil helst ikke at det skal være noe normalt som jeg må venne meg til. Jeg går konstant rundt i sirkler, vet ikke hva jeg skal ta meg til. I går måtte mamma jage meg til by'n en tur, og for første gang i mitt liv gjorde det ikke noe å sitte i kø.

Men til tross for en stigende nervøsitet, så merker jeg noe det er en stund siden sist jeg kjente. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg virkelig til å dra! Nå er alle papirer i orden, veldig mye er ferdig pakket og jeg har en liten plan å følge. Dermed er det plass til en million sommerfugler i magen, ikke bare tunge nødvendigheter. Jeg gleder meg til varmen hver gang jeg er ute, gleder meg til et smil fra en fremmed hver gang jeg går forbi en sur nordmann og jeg kan ikke vente med å smake all den nye mate! (Ikke noe vondt mot mammas mat, for den er av det bedre du kan finne) Av de syv punktene på toppen, så er det uten tvil den siste som står sterkest; forventningene. Gleden rundt det å glede seg til noe. Og som sagt; jeg gleder meg. Jeg kan faktisk ikke vente!

- Kaja

PS: I dag er det ribbemiddag her hjemme med familien, så julemusikken står på fullt. Jeg har fått snø, julemat og julestemning, jeg har brukt mye tid med familien. Med andre ord, jeg har hatt min jul et par måneder før resten. Dermed er jeg klar for å skape en jul for noen andre, når den tid kommer.

Pakker litt da ...

Det er ikke så lenge til avreise nå, 9 dager. Så da begynner jeg å pakke litt. Det er helst de praktiske tingene jeg tenker på, for klær skal jeg ikke ha med mer enn nødvendig av. Jeg skal ha sekken til mor, så den står klar. Ellers har jeg kjøpt endel småting, små, men ikke mindre viktige av den grunn.



Her begynner det å samle seg noen småting. PC, kamera, sekk, hårføner...



 

Jeg har kjøpt meg monster-adapter
i dag! Alt i en.

 

En liten hengelås, bare for å kunne
ha en liten ekstra sikkerhet.



En gave fra familien hjemme. Ibuks,
paraset, lommelykt, nesespray..
Nyttige ting!



Visumet til India kom her om dagen!
Moro å ha i passet.

Så nå begynner jeg å se slutten på det. Eller kanskje det passer å si starten. Slutten på ventinga, starten på turen. Gleder meg virkelig nå. Hver gang jeg går ut i kulda og snøen her, gleder jeg meg til å tusle rundt i Thailand i bikini. Snøen kommer hit til neste år også den, så jeg går ikke glipp av noe egentlig.

- Kaja

Tiden er lang for den som venter. Eller?

Det å vente på at noe skal skje, er verre enn det man faktisk venter på. Når man venter på å komme inn til tannlegen, venter på at noen skal rote rundt i munnen din. Man venter på å komme inn til eksamenshøringen, eller jobbintervjuet. Det er i disse stundene fantasien vår viser oss hvor full av faen den kan være. Bilder monstertannleger med blod som spruter eller lærere som ler deg opp i ansiktet seiler forbi ditt indre øye... Er det noe du virkelig er nervøs for, starter det gjerne mange dager i forveien. Tiden åler seg forbi som en sneile i kvikksand. Tikk, takk... Tikk, takk... Helt til poff... så sitter du på venteværelset, og tiden løper fra deg.

Når man gleder seg til noe, så er det hele litt annerledes. Ikke mindre uutholdelig. Hvem har ikke telt dagene i desember som 6-åring? Den 24 dagen står helt stille, kommer aldri nærmere virker det som. Forventinger og forhåpninger bygger seg opp om denne fantastiske dagen; mat, skolefri, snø, juletre, nissen, gavene... Denne ene dagen, som aldri kommer nærmere. Helt til poff... så er den der, og det eneste en liten 6-åring ønsker å gjøre er å rive papiret av alle gavene med en eneste gang! Hele dagen fyker forbi som en eneste stor tåke av mat, gaver og latter... Og så er det over. All ventingen, de pirrende dagene og timene, for denne ene dagen... så er den over.

Jeg opplever en blandet følelse. Jeg gleder meg jo helt sinnsykt til å dra, jeg vil bare komme av sted! Ut å oppleve, se, føle, høre, lukte! Jeg håper det ikke er som julaften, håper ikke disse månedene forsvinner så alt for fort, håper jeg kan klare å huske tilbake på detaljer og opplevelser. Håper virkelig jeg klarer å nyte det mens jeg er der, og ikke bare tenke fremover, men heller leve i nåtiden.
Samtidig er det en liten del av meg som klamrer seg til hjemme mitt, familien, vennene mine. En del som er livredd for alle tingene som kan gå galt. En del som slår meg i tryne hver dag og sier: Hva faen er det du gjør? Hvem tror du du er som bare kan fare avsted på denne måten? Som sagt, en liten del, så liten at den drukner i den delen som gleder seg. Men den finner snart veien til overflaten igjen...

Så her sitter jeg da. Pakker litt nå og da, ingen jobb å pusle med lenger. Går rundt meg selv. Hver gang jeg møter et menneske så er det første de sier: nå er det ikke lenge til du drar! Denne turen er ene og alene det livet mitt handler om akuratt nå. Det er bare det at jeg skulle ønske jeg kunne slutte å snakke om det, jeg vil så indelig gjerne gjøre det! Jeg vil dra nå, bare begynne, ikke spekulere noe mer, ikke gi fantasien min mulighet til å kødde mer med meg. Jeg vil dra! Men det er 11 dager igjen... 11 lange dager, som er vekk før man aner det, men det tar veldig lang tid. Skulle ønske jeg bare kunne legge meg til å sove. Vekker du meg når flyet går?

Mye moro!

Jeg har jo som sagt kjøpt nytt kamera. I går fikk jeg hentet rett telelinse, så dag har jeg lekt meg litt. Har blitt mye dyrebilder i dag, og det er alltid moro. Med telelinsen kommer jeg nærmere enn jeg har gjort før, uten å forstyrre eller avlede dyret.

Jeg har tatt bilder av pusene til søster, sauene til nabo'n hennes og lille Solan min. Det har gått litt fort for seg, så har ikke redigert noen av bildene, la de bare fort inn. Det er veldig gøy, og jeg er veldig fornøyd med kameraet. Passer veldig til mitt bruk, så nå går jeg bare å gleder meg til alle motivene jeg kan finne underveis! 

- Kaja 

Er det ikke typisk?

Nå har jeg kjøpt kamera! Sony 290, med ekstra telelinse. Har gått å sett på det lenge, lurt og vurdert, så i dag slo jeg til! Veldig gøy å ha det i boks, så nå blir det bra bilder fra turen også.

Men er det ikke alltid noe galt..? Joda, når jeg kommer hjem fra jobb, tar frem kamera, så gøy! Men den gang ei. Det viste seg at jeg har fått med meg feil telelinse. Er det ikke typisk? Jo, det er det! Jeg skal på jobb i morgen fra 9-18, så jeg får stikke ned i pausen, og sette de på plass på virkelig Mugga-vis! Så skal nok få med meg rett linse jeg. Har ikke tid til å teste ut før søndag uansett, men da kommer det noen prøvebilder. Gleder meg allerede!

- Kaja

Vil jeg savne deg?

Jeg tar med selv i å savne ting. Mens jeg går rundt hjemme, på jobb eller andre steder, så lurer jeg hva jeg vil savne mest. Selvfølgelig kommer jeg til å savne familien min, Mina og Ida, og resten av vennene mine. Men ettersom jeg bor på trange og svette hosteller flere måneder i strekk, så tror jeg det er mer praktiske ting som kommer til å få første prioritet i savn.

Badet/ doen /dusjen
Senga mi
Torhild (bilen min)
Kjolene og skoa
Et rom å kaste alle tingene mine i, ikke en sekk

Det er dette jeg tror jeg kommer til å savne etter en stund. Lurer på om det er de tingene jeg vil savne. Det er kanskje litt feil å kalle det savn, heller kjekke ting man gjerne skulle hatt. Jeg prøver å forestille meg hvordan ting vil bli uten slike vesentlige (og mindre vesentlige) ting, et forsøk på å forberede meg. Jeg ønsker ikke å støtte på et fantastisk kultursjokk, jeg vil jo gjennomføre denne turen! Så jeg flyter opp til mitt mest overfladiske meg og prøver å forestille meg livet uten. Uansett, savn eller ikke, jeg vet at om jeg ikke gjør dette, så vil jeg alltid lure på hvordan det ville vært.

Jeg har tatt en titt på alle innleggene mine i dag, og ser at det er mye om alle tingene jeg kommer til å savne. Når jeg ser det samlet slik, så kan det på meg selv virke som om dette er noe jeg ikke vil, siden jeg bare fokuserer på det "negative". Men, bare for å ha det klart; slik er det ikke! Jeg har gått tre år på en skole hvor så og si alt handler om å være objektiv, se en sak fra flere sider. Og det er det jeg prøver, ikke drømme meg bort i en fantasi hvor verden er en dans på roser. Det kommer til å bli mye moro, det er jeg ikke i tvil om, men også nedgangstider som tar mye mer på kreftene. Det hele er et forsøk på å forberede meg slik til de tøffe tingene, at når de kommer, så blir de ikke så tøffe som jeg hadde trodd. Så kanskje turen ikke blir en dans på roser, men kanskje på grønt gress for det meste..?

Når det er sagt, så tar jeg meg selv ofte i å drømme om disse fantasiene også. For jeg gleder meg virkelig nå, og det fører med seg forhåpninger. Men uansett hvor mye jeg tenker og tror det hele kommer til å bli, så vet jeg ikke før jeg er der. Og det har jeg innsett nå. Jeg sitter egentlig bare og teller dager, timer, før jeg skal dra. Før jeg kan pakke. Det er med en veldig blandet følelse jeg ser den ene dagen forsvinne mens neste banker på døren, fortere og fortere enn den forrige. Det er en spenning i luften, en spenning som blir uutholdelig i lengden. For nå er det en ting jeg går og tenker på; 21 november, og alt dagene som følger vil bringe.

- Kaja

Litt rot, 19 dager og mange, lange tankerekker!

Ja, nå kan jeg virkelig begynne å telle dager. 19 dager, 4 skift på Meny, en lønning og tre lørdager. Må jo snart begynne å pakke.

Jeg kan huske når vi skulle til syden med familien. Søstera mi og jeg kunne ikke tenke på noe annet i flere uker i forveien. Jeg laga "julekalender" som jeg kunne telle ned med, en appelsin med tannpirkere i. Den var ganske ekkel dagen vi dro, for å si det sånn. Vi begynte å pakke to uker før avreise, minimum! Kjoler, sko, badetøy... Det vanlige, ned i kofferten. Det er ikke akkurat de tingene som er på listen min må. Klart, jeg skal jo ha med badetøy, men tenker at ting som visum, PC, kamera, vaksiner, adapter og joggesko er litt viktigere. Og de skal ned i en sekk. Uvant.

Jeg er en kontrollfreak, så jeg prøver å få med meg alt om landene jeg skal til. Eller, alt om Thailand, for jeg har ikke kommet lenger enda. Er du klar over hvor mye det er å vite om Thailand? Hvor mange steder man kan dra, hva man kan gjøre der, priser og hoteller, buss og tog? Det er mange! Men jeg ønsker jo å kunne ta dette som det kommer, ta ting litt på sparket. Det er helt nytt for meg! Så etter å ha lest i et par timer, så tar jeg meg selv i nakkeskinnet, og tenker: "ta det som det kommer". Og jeg prøver så godt jeg kan.

Uff, dette blir et litt rotete innlegg. Litt sånn som jeg er nå. Jeg klarer ikke fokusere på en ting, begynner et sted, så utvikler tankerekken seg, og jeg ender opp et helt annet sted, uten å ha kommet frem til noen ting. Jeg har såpass lang tid til at det er for tidlig til å begynne å gjøre noe særlig konkrete ting, så jeg går bare rundt meg selv i onepiecen min; også kjent som daffing.

Jeg håper det er et godt tegn at jeg ikke har så mye å gjøre, for det betyr at jeg er godt forberedt, gjør det ikke? Satser på det... Tar det som det kommer, var det ikke det jeg sa jeg skulle prøve på..? Jepp, tar det som det kommer... Og nå går det fort, for det er ikke lenge igjen!

- Kaja